Da jeg fikk være med til Mallorca

En subjektiv rapport fra et sommeropphold på Mallorca sammen med forledre, barn og hjelpere juli 1999.

Av gestalt-terapeut Sigvor Ljone

 

Du verden for en sjanse! …å få være med på et ferieopphold på Mallorca sammen med familier som har et funksjonshemmet barn og funksjonsfriske barn – og hjelperne.

Du verden for en sjanse! …til å lære og se hva det vil si i praksis å ha et funksjonshemmet barn, hva det vil si å ha en funksjonshemming og være barn samtidig, hva det vil si å være søsken til en bror eller søster som har en funksjonshemming – og hva det vil si å være hjelper og avlaster til en slik familie.

Foreldrene.

Mitt fokus under oppholdet var foreldrenes situasjon først og fremst. Og deres fokus var faren for å bli utbrendt. Det er ikke vanskelig å se og forstå den faren – med det døgn- og årelange (livslange) ansvaret for et barn som er blitt skadet eller har fått en sykdom som gjør det totalt anhengig. Og vite at barnet må leve med denne hemmingen resten av sitt liv. Å måtte sloss for rettigheter og hjelpemidler. Å måtte sloss for forståelse og respekt – og mot fordommer og byråkrati.  Måtte leve med spøkelset om dagen da jeg ikke orker mer, verken fysisk eller psykisk, eller jeg dør.

Å måtte stenge av for egne behov – for det er ikke tid eller krefter til dem. Å drukne i bekymringene så jeg ikke har krefter til å leve i det positive. Å måtte være sterk – hele tiden, mens den lille, svake blir skremmende og må gjemmes bort.  Å føle at jeg som person forsvinner i rollen...

Og samtidig se og vite at nettopp dette har gjort noe med meg som menneske, gitt meg perspektiver, gitt meg lærdom om hva som er viktig, lært meg at kjærlighet gjør godt, men også vondt…

Så viktig det da blir med et avbrekk hvor det er lov å rette øynene på meg selv – og ikke hele tiden på barnet! I to timer pr. dag (fri i helgen!) var foreldrene alene på kurs, med forskjellig innhold og fokus. En kveld hadde de fri til middag alene. En dag hadde de fri til utflukt, alene. Hvilken luksus! Hvilken nødvendighet!

Dette var mulig fordi alle familiene hadde med seg en hjelper/avlaster. I mine øyne var dette den viktigste forutsetningen for turen.

Barna.

Det var barna som var ”limet” i gruppen; fellesskapet var å ha et funksjonshemmet barn først – siden ble det andre ting som bandt gruppen sammen.

Hva jeg lærte av ungene! Jeg lærte blant annet om andre språk enn det talte – og hvor tydelige de er, når jeg først lærer dem… Om uendelig tålmodighet – og like stor utålmodighet. Om intelligens og styrke. Om ensomhet,  kontaktevner og muligheter. Om kunnskap om svik og negative holdninger. Om evnen til å velge hvilke mennesker som er til å stole på. Om smerten ved å måtte gi slipp på noe eller noen. Om å være liten selv når jeg er stor. Om å få være så stor som jeg faktisk er. Om den ustyrlige gleden vann gir. Om å utholde det som hemmer – og finne veier til det som er viktig…

Hva jeg lærte av søsknene! Jeg lærte blant annet om å være voksen og forstandig – selv når jeg faktisk er ganske liten. Om ansvar og forståelse. Om å være lut lei og i opposisjon mot alle ”må”. Om å ha dårlig samvittighet. Om å tåle å være i periferien av oppmerksomhet og at andres behov er større og viktigere…

Hjelperne.

Som gruppe, var hjelperne sammensatt av slektninger så vel som ulike fagfolk som var kjent av familien på forhånd. Felles for dem var at de var voksne, ansvarlige mennesker som ungene og foreldrene kjente og var trygge på.

Hjelperne var viktige – kanskje viktigst – for at turen kunne bli noe av i det hele tatt. For målet var at alle skulle ha ferie, foreldrene inkludert. Og det hadde ikke vært mulig uten hjelperne – og at det var et tillitsforhold mellom partene.

Det var noe diskusjon om hvem hjelperne helst burde være – slektninger eller fagfolk. Til det var det ikke noe enten/eller-svar; det viktigste var tilliten barnet har til vedkommende – og at det var mulig for de voksne partene å ta opp konflikter, sette grenser, kreve etc…

Vel hjemme igjen…

…er intrykkene mange. Jeg synes tanken om et slikt ferieopphold er viktig og riktig. Jeg tror behovet er stort. Jeg tror det å reise så langt bort fra hverdagen kan være godt for mange (det er fint å kunne reise til syden som andre…) – avhengig av at omgivelsene er lagt til rette. Jeg tror at kombinasjonen ferie – kurs kan være OK for mange, men slett ikke for alle. Deltagerne må i tilfelle være innstilt på det på forhånd.

Som fagperson tror jeg på et slikt opplegg – fordi det går over tid og det er ro rundt deltagerne. Jeg fikk være en del av gruppen, selv om jeg var på utsiden. Det ga meg mulighet til å bli kjent med deltagerne på en annen måte enn på vanlige kurs.

Men mest av alt ga det meg en større innsikt og bredere forståelse av hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn – på godt og på vondt. I hverdagen. I en uke.

Så, jeg har tatt av meg hatten fir dere og bukket i beundring, i ærbødighet og i respekt. For dere forledre. For dere barn som av en eller annen grunn har fått en funksjonshemming. For dere søsken. For dere hjelpere.

Måtte dere få flere sjanser til ferie og påfyll.

Måtte flere få muligheten….

Levert av